Om minesveiping

Miner

Miner benyttes for å begrense/ hindre bruk av farvann.

Miner kan kategoriseres ut fra hva som utløser dem.

Den eldste typen er berøringsmine (hornmine) som ble ankret opp like under havoverflaten. I dag finnes miner som blir utløst av lyd (akustiske miner), endring i magnetfelt, eller trykkforandringer. Fordi hvert fartøy sender ut sin spesielle lyd eller magnetfelt (akustisk eller magnetisk signatur), kan en ved hjelp av elektronikk programmere en mine til å gjenkjenne et bestemt fartøy eller fartøystype.

Man har flere typer minesveip som mekanisk sveip, magnetisk sveip og akustisk sveip

Mekanisk sveip

Mekanisk sveip er et wiresveip mot forankrete miner hvor sveipewiren er utstyrt med mekaniske kniver og eksplosive kuttere. Selve wiren er ofte slått av spesielt hardt materiale slik at den filer over minens forankringswire.

Magnetisk sveip

Magnetisk sveip mot influensminer som blir satt av av endringer i magnetfelt består av flytende elektrisk kabel. En generator om bord i minesveiperen sender elektriske pulser gjennom kabelen. Det magnetfelt som dannes, bringer minen til detonasjon. Minesveiperen er avmagnetisert og også ofte bygd av tre eller glassfiberarmert plast.

Akustisk sveip

Akustisk sveip mot influensminer som blir satt av pga. lyd fra skip anvender en undervannshammer som enten er montert i sveiperens skrog, eller som slepes. Lyden fra undervannshammeren ligner propellstøy og får minen til å detonere.

En tur på sveipedekket

 

Hvis du beveger deg til venstre akterover på styrbord side (høyre side av båten), ser du noen betonglodd langs rekka. De kalles ”Chicago-tøfler” og plasseres på havbunnen, der de med en wire forbindes med merkebøyene.

 

Danforth-bøyene – de oransje ”dingsene” som henger rundt skorsteinen, og noen lange aluminiumsstenger som ligger ved rekken på babord side under den store flottøren.

På stangen settes en av de gule radarreflektorene som er plassert på hver side av båtdekket, og som forsynes med en vimpel helt på toppen. Disse arrangementene benyttes til å markere sveipet led, dvs. der det er trygt å seile etter at minesveiperne har gjort jobben sin.

 

På hver side av kanonplattformen i akterkant av aktermasten, ligger det to torpedolignende gjenstander som kalles flottører. De sjakles fast i endene av sveipewirene for å holde sveipet oppe fra havbunnen.

Under kanonplattformen med den lille salutt-kanonen er det en stor trommel med en tykk kabel. Når det settes strøm på kabelen, som legges ut i en løkke aktenom skuta (400 – 600 meter bak), dannes det et magnetfelt som om et stort stålskrog passerer. Magnetfeltet får magnetminer til å detonere.

Ved styrbord rekke litt lenger akterut, ligger det en stor, hvit, bombelignende gjenstand. Det er en akustisk hammer. Når den sorte kabelen som ligger på trommelen over magnetkabelen, kobles til og strømmen settes på, starter en liten elektromotor som driver et stempel mot en membran. Den skaper motor- og propell-lyd som av en hurtiggående dieselmotor, typisk for et marinefartøy, noe som ”lurer” akustiske miner til å detonere.

Rett aktenom senterstoren står det store sveipespillet med diverse wiretromler med wire til mekaniske (oropesasveip) og andre typer sveip. På akterdekket, eller sveipedekket som det kalles, er nedgangen til styremaskinen der nødstyringsutstyret oppbevares.

 

Midt akterut står pidestallen – flaggspillet – med en rekke gatt og ruller for de ulike sveipewirene, bl.a. en stor rulle av tre til den tykke magnetkabelen. Under utsetting og berging av sveip, har nestkommanderende sin faste plass oppe på pidestallen der han overvåker sikkerheten for de ti mannskapene under ledelse av en sveipebas, som må til for å håndtere sveipeoperasjonen.

 

Ved rekka på begge sider akterut er det noen hvite ”metallemmer” som festes på slepet. De kalles henholdsvis oter og drake alt ettersom hvordan de er montert. Oppgaven for oteren er å trekke sveipet ut til siden; draken trekker det ned på en forhåndsbestemt dybde der wiren vil treffe kontaktminenes forankringswire. På sveipewiren festes det en rekke kuttere som sørger for at forankringswiren rives av og minen flyter opp til overflaten der den uskadeliggjøres med en liten sprengladning eller skudd fra maskinkanonen på fordekket.

På babord side akterut står det en HIAB-kran som brukes til å løfte det tunge sveipeutstyret (og andre tungløft) ut i og opp av sjøen. Kranen ble satt om bord på begynnelsen av 70-tallet. Før den tid ble tungløftene utført av en bom plassert i forkant av aktermasten.

Forrenom kranen ligger makkeren til den høyfrekvente, akustiske hammeren på styrbord side. Dette er en lavfrekvent hammer – dvs. den lager lyd som av en langsomtgående dieselmotor, som i et handelsskip.

 

Den store flottøren ved rekka forenom hammeren, benyttes til influenssveipene, dvs. sveipene med magnetkabel og akustiske hammere (bare én av gangen). Aluminiums-stengene under benyttes som tidligere forklart sammen med chicagotøfler, Danforthbøyer og radarreflektorer, ved markering av sveipet led.